Skriv ut!
 
”Solens datter”

Biejjen nieide (sørsamisk), ”Solens datter”, er et langt sagn som er kjent i ulike varianter fra flere svenske lappmarker. Her følger en kortversjon:

I begynnelsen var det lykke og harmoni. Alle kilder fløt med melk og elvene var fulle av mat. Disse fordums gyldne tider ble avbrutt av kaos da menneskene begynte å myrde hverandre. Verden ble først ordnet igjen da Njavvis og Attjis festet sine koner med hellige eder – det vil si innførte ekteskapet. Konene deres, Njavvis-ene (Njavviskona) var av Solbarna (oppfattet som de gode), og Attjis-ene (Attjiskona) var av Månebarna (oppfattet som de onde eller slemme).

Njavvis og Attjis ble myrdet. Njavvis-ene og Attjis-ene hadde da hvert sitt barn under beltet. Sagnet forteller at det er de to enkene som er opphavet til reindrifta: I stedet for å følge fiskerne og jegerne, holdt de seg ved trærne der de bandt fast reinene som mennene hadde fanget, jaktet på ryper og fanget rein som hadde falt i fangstgroper, og tok til seg reinkalver som under vårflommen ikke klarte å følge moren over den flomstore elva. På denne måten temmet Njavvis-ene og Attjis-ene reinen.

Njavvis-ene og Attjis-ene fødte hvert sitt barn, en sønn og en datter. I begynnelsen holdt de to konene reinflokkene sine samlet, men da Njavvis-enes sønn ble stor nok til å hjelpe til, lurte Attjis-ene henne til å bytte ham mot sin datter. Attjis-ene skilte flokken sin fra Njavvis-enes og skrøt av at hun skulle bli mye rikere enn henne nå som hun hadde en sterk gutt til å hjelpe seg.

Så kom en vår med sterk flom. Njavvis-ene kom seg ikke over elva og reinflokken hennes hadde allerede svømt over til sommerbeitet. Hun og datteren sultet. Sønnen visste at barndomsvenninnen led, så han tok et kjøttstykke og firte ned gjennom røykåpningen i gammen deres. Njavvis-ene fikk se ham og fortalte ham at han var hennes sønn. Da han fikk vite at han var blitt stjålet av Attjis-ene som barn, gikk han tilbake og drepte henne. I det hun døde ble Attjis-enes reinflokk forvandlet til andre dyr. Noen av dem ble padder og frosker, derfor skal man fra gammelt av la disse dyrene være i fred.

Menneskene ble flere, og kjøttet rakk ikke til alle. Heldigvis hadde Himmelfaderen gjemt kildene med melk fra den lykkelige tiden, og nå tok han melka og spredte den i reinens spener, og lærte samene å melke. Siden melken er Himmelfaderens gave, skal den ikke spilles.

Reinflokkene ble så store at reinen ble sky. Menneskene klarte ikke å holde dem sammen. Da tilbød hunden seg å hjelpe, mot en smakebit av melk, blod, kjøtt og bein. Slik kom hunden i menneskets tjeneste, og ble samefolkets beste venn og tjener.

Den gode soldatteren Njavvis-ene levde lenge. Da hun kjente døden nærme seg, befalte hun at hun skulle begraves på toppen av den aller høyeste fjelltoppen. Der kunne hun se vidt omkring og følge med på menneskenes seder.

Da hun døde, ble hun høytidelig gravlagt på en fjelltopp som i dag kalles ”Soldottrens fjäll”. Hun ble svøpt i never, og lagt på et underlag av njavvi, de lange hårene på reinens hals, som også var hennes manns navn. En merkestein ble satt opp ved hodet, en ved føttene og en ved hver arm. Over ble det lagt en flat takhelle. Takhellen ble pent belagt med torv og på fotsteinen skrev man tegnet: ”Torven løftet, les minneskriften”. Og slik står graven fremdeles på Soldottrens fjäll.

Kilder:
Lundmark, Bo, 1979: Anders Fjellner – Samernas Homeros.
Lundmark, Bo, 1982: Skapelse och början i samisk saga och sägen, i Samefolket nr. 10.

 
Ceavccageađge/Transteinen i Mortensnes. Govva/Foto: Mihkku Solbakk

Saivu.com er laget og redigeres av Várjjat Sámi Musea/
Varanger Samiske Museum
med støtte fra Kulturnett.no
Web produksjon og startsidebilder: Noras ANS, Mihkku Solbakk